Noen tanker rundt Kulturrevolusjonen (del 1)

Dette er en todelt serie om kulturrevolusjonen. Vi som maoister hevder at kulturrevolusjojen var det lengste steget mot kommunismen i historien. Fordi dette er tilfellet, så bør alvorlige revolusjonære spørre seg selv, hvofor kulturrevolusjonen, til slutt, ikke klarte å hindre restuarering av kapitalismen. De fleste selverklærte maoister vet nokså lite om kulturrevolusjonen unntatt noen usammenhengende slagord eller slikt - slik metafysikk  bør ikke få lov til å passere for vitenskap. I dette artikkelen vil vi begyne å utforske disse temaene ved å se på de to veier som kulturrevolusjonen kunne ha fulgt, men gjorde det ikke. Den første delen vil (prøve) dekke den første veien til “ultra-venstre”  masse-bevegelser. I den andre del vil vi forsøke dekke Lin Biao veien.

I sitt essay Mao Zedong: the Marxist Lord of Mis-rule, Slavoj Zizek kulturrevolusjonen som kaos uten en posetiv radikal omorganisering av samfunnet, kulturrevolusjonen resulterte bare i ødeleggelse, ikke en sunn radikalisering hevder han. (Videre) Mao zedong blåste bort det gamle, åpnet ny plass for revolusjon, men feilaktig dialektikk forhindret den radikale endringen av samfunnet til et høyere nivå av sosialistisk orden. Det store kaos blåste bort det gamle for en tid, men klarte ikke å generere en varig radikal omorganisering (dette skyldes for snill behandling av klassefiender generelt).  I stedet for å gjøre et steg til et høyere nivå av sosialisme, ble det en stagnering og tilbakegang på 1970-71. Zizak skriver i Resistance is Surrender “Maos forsøk i kulturrevolusjonen, var å utslette sporene av kapitalismen, som endte opp i triumferende tilbakegang.” Vi ville heller ha sagt her at desverre en tilbakegang fordi deler av høyrefløyen ble rehablitert i fordel for venstrefløyen (Vi må si at selv Mao tok grundig feil med å rehablitere for å forbedre økonomien og styringen av landet.) Andre kjente personer (vell å merke anti-kommunister) som har delt litt av samme synet som Slavoj Zizek er Philip Short (bak “dokumentarfilmen” Mao`s bloody revolution). Kort sagt hva Philip Short hevder om tilbakegangen: At samfunnet hadde blitt kvalt i den maoistiske “ortodokse kirke” som pendel ikke kunne hjelpe, men som svingte i motsatt retning. I følge disse fortellinger: Kulturrevolusjonen var i seg selv en fremgang som gikk til tilbakegang.

Hvis disse synspunktene er riktige, så er kulturrevolusjonen ikke noe som burde bli gjentatt. “Det er bare en vei tilbake til kapitalismen.” Problemet med disse fortelinger er at de indentifiserer historien av kulturrevolusjonen kun med maktkamp, “personkult” osv. De ser ikke på nødvendigheten for radikalisering, samt eliminering av høyre som et middel for overlevelse av sosialismen, og at tilbakegangen skyltes for snill behandling av klassefiender på ledernivå.

I motseting til dette synet, var det to måter, to muligheter fremover fra kulturrevolusjonen som kan ha radikalisert samfunnet videre. Problemet var ikke “å gå for langt.” Hvorvidt noen av disse veiene som ikke ble tatt ville ha ført til seksuss for sosialismen, er noe som ikke kan besvares med absolutt sikkerhet. Det som er viktig er at det fantes klare sosiale programmer og sterke maoistiske krefter som arbeidet for å ytterligere radikalisere samfunnet, og at disse programmene samt krefter ble slått. Det var to veier som ikke ble tatt.

(tekst mangler) resten av del 1 kommer i morgen pga. Kilder må finnes for å skape mest mulig riktig bilde av saken.

RKU - ny MLM ungdomsorganisasjon

Nå har det endelig blitt startet en kommunistisk ungdomsorganisasjon i Norge, navnet er Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU). Vi mener dette er fantastisk med en organisasjon i Norge for unge som står for kommunisme, proletariatets diktatur, væpna revolusjon, samt marxismen-leninismen-maoismen. Her er et utdrag fra deres hjemmeside:

Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU) er en nystarta organisasjon for opprørsk ungdom. Vi er til for ungdommer som tar verden på alvor, men som ikke tror at løsningen er å bli stortingspolitiker med dress og koffert. Samfunnet er skapt av mennesker, og mennesker kan forandre det. Men ekte forandring får vi ikke ved å håpe på at politikerne skal ordne opp for oss. Vi må ta saken i egne hender. Vi må gjøre opprør mot systemet, ikke jobbe innenfor det. Vi må protestere mot politikerne, ikke forsøke å likne mest mulig på dem og håpe at de skal høre på oss da. RKU er til for alle typer ungdommer - for beibs og tennisspillere, for datanerder og fotballidioter, for rappere og skatere, for pønkere og hippier, for metaljenter og emogutter. Vi bryr oss ikke om hvordan du kler seg eller hva slags musikk du liker. Det eneste som er viktig for oss, er om du ser at verden trenger forandring og at du vil bli med i opprøret mot kapitalismen. Gjennom denne nettsida kan du bli med i RKU eller spørre om å få mer informasjon. Gjør dét - RKU trenger deg og du trenger RKU!

Blod på Stortinget!

Revolusjonær kommunistisk ungdom (RKU) viser en pangstart ved “liten” revolusjonær aksjon mot Stortinget. Rundt kl. 16.00 i går aksjonerte noen av RKU maoistene ved å farge Stortingstrappen rød (som selvfølgelig var en symbolsk handling), samt delte de også ut en løpeseddel med følgende tekst:

Radovan Karadzic måtte la skjegget og håret gro og utgi seg for å være ekspert på alternativ medisin for å gjemme seg for krigsforbryterdomstolen. Men krigsforbryterne i det norske stortinget kan vise seg offentlig dag ut og dag inn uten å frykte at lovens lange arm innhenter dem.

Vi mener dette er en viktig symbolsk handling, dette symboliserer avsky mot U$A-imperialismen (som Norge er en del av) samt vise avsky mot klassediktaturet som offisielt styrer fra nettopp Stortinget. Vi velger dermed å legge til RKU i vår lenkeliste (nederst), dette fordi Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU) opprettholder den samme revolusjonære politiske  linja - opprettholder den den vitenskapelige sosialismen (marxismen-leninismen-maoismen). Denne ”lille” aksjonen vil nok i borgelige medier, samt på deler av “venstresiden” bli dømt som fantestreker, eller useriøs politisk aksjon. Vi mener derimot at det er rett å gjøre opprør! Vi skal knuse det gamle, dermed bygge det nye!

Film: La Chinoise (1967)

“Kunst er ikke et speil som holdes opp til virkeligheten, men en hammer som skal forme den” - Bertolt Brechts

La Chinoise (1967) er Jean-Luc Godard`s klassiske film om den maoistiske bevegelsen i Frankrike på 60-tallet. Filmen er nå tilgjengelig på DVD, men vi må jammen si at filmen ikke har vært lett å fått tak i. Noen av oss har nettopp sett den for første gang, og vi ønsker å dele noen tanker rundt filmen. På grunn av filmens friskhet i våres sinn, så beklager vi om du ikke finner dette systematisk. (Bildet som har prydet øverst på bloggen i lang tid, er nettopp fra denne filmen.)

Først, noen av oss har sett to av Godard`s filmer før: Breathless (1960), og La Petit Soldat (også fra 1960). Så vi var ikke helt sikre på hva vi kunne forvente oss, bortsett fra en idè om at dette var en eksperimentell film om maoisme. Vell å merke så indentifiserte Godard også seg selv som maoist. Dessuten hadde denne filmen stor innflytelse på fransk-maoisme etter hendelsene i 1968 (den skapte også mye debatt generelt på den såkalte venstresiden i Frankrike på denne tiden).

Her er en trailer for filmen:

Selv om det er en interessang og underholdene film, så er den nok mest passende for studenter og unge intellektuelle. Godard forsøkte på å innlemme i kino noen av Bertolt Brechts marxistiske teorier om “episk” eller “dialektisk” teater. Som gjennom “fremmedgjøring-effekt” som handler om kunst som presentasjon av filosofiske argumenter gjennom dialog - sammen med en publikum som måtte være svært bevisst i seg selv som et publikum. Godard satte dette på følgende måte: “Jeg trur ikke du kan føle deg som en film. Du kan føle deg som en kvinne, men ikke som en film.”  Det er også verdt å nevne spesielt for dem som ikke er så kjent med den pro-kinesiske marxistiske-leninistiske bevegelsen i Frankrike, at flere maoistiske grupper i Frankrike kritiserte filmen for å gjøre “individuell terrorisme” (i motsetningen til massetiltak og klassekamp).

Her et interessant og illustrerende klipp fra filmen, som viser maoister diskuterer vietnam-krigen:

Vi må iallefall si at dette er en svært intellektuell film. Som en borgelig filmanmelder sa den gang, “La Chinoise er ingen lett tilghengelig film, på samme måte som Himalaya ikke er lett tilgjengelig for en uformell tur på en torstags ettermiddag.” Vi vil foreslå at folk ser denne filmen. Det er en film om studenter, som er inspirert og rørt opp av den store proletære kulturrevolusjonen i Kina og alle de ideer og kamper rundt den. Vis du vil lese en annen uttalelse om filmen, så kan du sjekke ut MIMs filmvurdering av La Chinoise.

NKUs magasin, “RØDE STJERNE”

Nå har den lille revisjonistiske og opportunistiske organisasjonen NKU begynt å gi ut deres magasin Røde Stjerne. Første nummer ble mottatt av abonnementene for få dager siden. Først må vi bemerke prisen, som er på hele 100 kr for 1 års abonnement (dette året 3 numre). Vi må si dette er nokså dyrt i forhold til størrelsen, samt at dette gjør den mindre tilgjengelig for ungdom (som ironisk nok er den gruppen bladet rettes mot).

Det som møter deg når du åpner bladet/magasinet er en lederartikkel i “god” gammel revisjonistisk/opportunistisk NKU stil. Videre i bladet kan man lese litt om NKUs historie (som tross alt er 105år), og videre en lite revolusjonær tekst om matkrisen i veik AUF stil. Men etter dette kommer man til teksten Fra Lenin til Stalin - fra marxisme til konservatisme og byrokrati (teksten finner du også på deres nettside).

  Her vises det jo at NKU prioriterer en “kritikk” av Stalin, mer en andre politiske saker, som kan eventuelt fremme klassekamp i Norge osv. Denne teksten viser (som vi viste fra før også) at NKU ikke står på den marxist-leninistiske linja, samt ser bort ifra de store bidragene kamerat Stalin leverte til marxismen-leninismen, og hans ledelse over den kommunistiske bevegelsen i mange tiår. Ifølge denne teksten så mener de tydligvis at Sovjet-samfunnet gikk fra revolusjonært (under ledelse av Lenin), til byrokratisk og konservatift under ledelse av kamerat Stalin. Vi må jo si det er nokså morsomt at NKU kommer med disse ord, når dem selv sier varme ord om revisjonistene krustsjov og Brezjnev, altså med å opprettholde revisjonistenes kritikk av Stalin viser NKU at dem forkaster den revolusjonære marxismen-leninismen.

NKU viser nok en gang med dette bladet at de står sterkt i strid med den fremste revolusjonære vitenskapen (marxismen-leninismen og maoismen). Så langt vi kan telle så er det kun èt blad i Norge som står for kommunismen, samt marxismen-leninismen og maoismen. Dette er Til Kamp som er utgitt av den eneste kommunistiske organisasjonen (i Norge), Tjen Folket-ei marxistisk-leninistisk gruppe. (Bestill heller et gratisabonnement på Til Kamp )

Cuba fjerner seg enda mer fra “sosialismen”

Cubas nye president Raul Castro sa i en tale til nasjonalforsamlingen for noen få uker siden at “Sosialisme betyr sosial-rettferdighet og likhet, samt likeverd av rettigheter/muligheter, ikke likhet på inntekt.” Videre sa den kapitalist-vennlige Raul Castro at “likelønn er i seg selv en form for utnyttelse: Utnyttelse av de gode arbeidere, som ikke er late.”

Dette er det nyeste av hva Cubas “sosialisme” er fornoe, man trenger ikke mer en litt kunnskap i marxisme, for å skjønne at dette ikke er sosialisme i det hele tatt. Den såkalte Cubanske “sosialisme” ble aldri noen sosialisme. Den Cubanske “revolusjonen” handlet om nasjonal frigjøring, som maoister støtter vi dette målet selvfølgelig, men vi må innse at det er ingen sosialisme på Cuba. Fidel Castro var selv høyreekstrem politiker i det ortodokse partiet (Partido Ortodoxo). Han plutselig erkærte seg som “marxistisk” flere år etter frigjøringen fra U$A-lakei-regimet (under ledelse av Batista) og dermed kunngjorde at Cuba ville arbeide for “sosialisme”. Cuba ble deretter en dikkedukke av Sovjetunionen, og økonomien ble organisert rundt Sovjetunionens imperialistiske behov.

I løpet av det siste har Cubanske ledere lagt frem en modell for “sosialisme”, som er veldig lik det europeiske sosialdemokratiet. En marxist-leninistisk kamerat skriver:

Denne bemerkelsesverdige erklæring viser en ovnfavnelse av sosialdemokratiet, og en avskaffelse av den sosialistiske vitenskapen. Cuba arbeider nå tydligvis etter et såkalt europeisk versjon av “sosialisme” - en kapitalistisk økonomi med et “sosialistisk” sosial-tjeneste system… (Han fortsetter) Den nye veien til Cuba vil ende i kapitalisme, med en stat som sjuler seg bak “røde” faner, slik som mann ser i Kina. Che Guevaras foretrukne modell av sosialisme, var basert på bruk av radikale tiltak og prinsippet om “moralsk motivasjon”. I Che`s modell skulle arbeidstakerne motiveres utifra kampen om fremgang og sosialisme - ikke gjennom strev etter høyere lønn.

Av alle lederne i den Cubanske revolusjonen (med alle deres feil), er det Che Guevaras utviklingsmål, som er mest lik den vi maoister opprettholder. Selv om hans politikk også var problematisk, så ønsket Che en mer uavhengig bane for Cuba, der Cuba ikke var låst inne i revisjonistisk såkalt “internasjonal deling av sosialistisk arbeid” som i realiteten gjorde Cuba til en koloni for Sovjetunionen. Det er flere kommunister som mener at “Guevaras modell” var best realisert i det tidligere sosialsitiske Kina. Vi mener det er uheldig at denne linjen tapte i Cuba. Den revisjonistiske ledelsen på Cuba idag definerer “sosialisme” som liberal kapitalisme. Raul Castros kommentarer viser oss at han ikke veit noe som helst ting om marxismen. Den såkalte “Castroismen” viser seg å være u-marxistisk, og kapitalist-vennlig, skult under ordet “sosialisme”. Opprettholde sosialismen som en bro til kommunismen, er et spørsmål om man er kommunist eller ikke. Det er viktig å ringe ut revisjonister som undergraver kommunismen, slik at vi kan organisere den revolusjonære kommunistiske bevegelsen, med marxismen-leninismen-maoismen som den politiske linja.

Noen tanker rundt “sosialismen” i Kina

Beijing-OL har reist en rekke spørsmål i hodet til folk om kinesisk “sosialisme”, samt det kinesiske “kommunistiske” parti. I forarbeidet til OL ble spørsmålet om Tibet hardt presset på kinesiske myndigheter, via borgelig media (spesielt i Vesten.) Men vi hører hører ofte Kina blir omtalt som et grådig sosialistisk stat, eller at landet er “kommunistisk.” Bare en liten del mennesker kommer frem å sier at Kina har blitt et klart kapitalistisk land. Når det blir snakk om forandring i Kina, fremmer mange av disse personene fraser om vestlig “demokrati” og “frihet”.

For å gjøre det helt klart; Det kinesiske kommunistike parti (KKP) oppgå marxismen-leninismen- mao tsetungs tenkning, og kommunismen som mål, når den såkalte “Firerbanden” ble dømt av revisjonistene, samt når formann Mao døde. Slik som Sovjetunionen åpnet deler av økonomien til et markedsøkonomi system (på den 20ènde partikongress), så skjedde dette offisielt i Kina rundt 1980. Som marxister ser vi ikke metafysisk på dette, men dialektisk. Det må altså ha vært en prosess for at sosialismen kollapset. Dette er jo litt morsomt vis vi ser på NKP, som altså mener at Sovjetunionen var et stabilt sosialistisk samfunn helt til Gorbatsjov fikk makten, som dermed førte til oppløsningen av det da “sosialistiske” Sovjetunionen. Slik u-dialektisk tenking, mener vi er imot marxismen - som de hevder å støtte. Dette gjelder også spørsmålet om kapitalist-vennlige reformer i Kina rundt 1980. I Kina så man sterke kapitalist-vennlige krefter i Maos siste dager (slutten av 70-tallet), med tanke på rehabliteringen av Deng Xiaoping i 1974. Men i Kina spørsmålet skjedde dette nokså raskt etter formann Maos død, siden kameratene i “Firerbanden” (de kulturrevolusjonære maoistene) holdt de kapitalist-vennlige kreftene i partiet tilbake i lengre tid.

I “On Krushchev’s Phoney Communism and its Historical Lessons for the World” sier kamerat Mao følgende:

“Sosialistiske samfunn dekker en lang historisk periode. Klasser og klassekampen fortsetter å eksistere i dette samfunnet, og kampen går fortsatt mellom veien mot sosialismen, eller veien mot kapitalismen. Den sosialistiske revolusjon på den økonomiske fronten (i eierskap av midlene til produksjonen) er for lite i seg selv, og kan ikke være nok. Det må også være en grundig sosialistisk revolusjon på de politiske og ideologiske fronter.

Vi oppfordrer kamerater til nøye studere denne viktige artikkelen (følg linken over). Mye av det kamerat Mao beskriver i denne artikkelen rammer også det som foregår i Kina nå for tiden, samt kontrarevolusjonen mot marxist-leninistene-maoistene og “Firerbanden”. La oss igjen se på spørsmålet om Sovjetunionen. Kapitalistisk politikk (sjult under røde flagg) i Sovjetunionen var en prosess (groft sett) startet av Khrustsjov, dermed avsluttet av Gorbatsjov og Jeltsin. La oss til slutt sitere noen gode ord av kamerat Lenin, når han beskrev den politiske økonomien i proletariatets diktatur:

“Denne overgangsperioden er en periode som er kampen mellom den døende kapitalismen og den spirende kommunismen - eller med andre ord, mellom kapitalismen som har blitt slått, men ikke ødelagt, og kommunismen som har blitt født - men som er fortsatt veldig svak.

Altså kort sakt: Vis ikke kapitalismen (og deres lakeier) blir total-undertrykt, så kan den igjen få overtaket. Dette har vi sett i Sovjetunionen (kort tid etter kamerat Stalins død), og i Kina (etter kamerat Maos død, og fjerningen av “Firerbanden”). Vi må avsløre de kinesiske myndigheter at dem ikke arbeider for sosialisme, eller kampen videre for kommunismen - for dette kan vi bli bedre skolerte marxister, som har evnen til å avsløre revisjonistiske samt opportunistiske krefter. Her finner du en god liten studie liste: Marx’s Economic Doctrine av Lenin, “Democracy” and Dictatorship av Lenin, On the Correct Handling of Contradictions Among the People av Mao, On Krushchev’s Phoney Communism and its Historical Lessons for the World av Mao, Should We Participate in Bourgeois Parliaments? av Lenin, The Fight Against Right and “Ultra-Left” Deviations av Stalin.

Spørsmålet om Stalin og “Stalinismen”

Spørsmålet om kamerat Stalin samt også proletariatets diktatur bringer oss til spørsmålet om revisjonisme og opportunisme. Mange kan ikke se hvorfor dette spørsmålet om Stalin er så viktig for marxist-leninister (og maoister) idag. Stalin er som alle veit død, og vi befinner oss ikke i Russland. I det siste tilfellet; Kommer ned til selve essensen av marxismen - historiske materialisme, til vitenskapelig analyse av sosial, politisk, og økonomisk endring. Hadde sosialismen “noen gang blitt forsøkt ” og gjorde det ? Hvis svaret er ja, må vi komme opp med en balanse av de suksesser og eventuelt feil. Vi må gå inn i detaljer, lokale og goepolitiske motsetninger, samt de historiske miljøene.

Hvis svaret er “Ikke”, så må vi studere hvordan sosialismen i Sovjetunionen, Øst-Europa, Sørøst-Asia eller Kina, eventuelt fraviker fra den “sanne” sosialisme. Hvordan er denne “sanne” sosialisme ? Hvordan oppnå denne ? Hva veit vi om klassesamfunnet, imperialisme, ujevn utvikling osv. ? Spørsmålet om kamerat Stalin er sentralt for dette - spørsmålet om arkitekten av det første sosialistiske samfunn og leder av den internasjonale kommunistiske bevegelsen i så mange avgjørende tiår. For å forsvare Stalin må man hå en nokså god forståelse av historien. Revisjonistene og opportunistene hører vi ofte sier slik som, “Men tenkt om hva det ville ha vært, vis han bare hadde gjort….” men vi veit som kamerat Mao har sakt , ” Grunnlaget av marxistisk erkjennelseteori, grunnlaget for all vitenskapelig kunnskap, er praksis”

En rekke kamerater vi veit om har lest boken Another view of Stalin av kamerat Martens. Disse kamerater har etter denne boken blitt sjokkert over de falske anklager som blir brukt til å angripe arkitekten av verdens første sosialistiske stat. Kommunismen har fiender slik som : Imperialisme, fascister, borgelige osv…Men det er også svært viktig å huske på at revisjonister også er en sentral fiende. Kamerater liker denne boken av Martens, fordi det er et våpen mot disse fiender.

Boken Another view of Stalin kan kjøpes fra Stalin Society. Vi håper/ønsker at kamerater skal gå i diskusjon om revisjonismen i Sovjetunionen, eller generelt om revisjonisme og opportunisme. Vi må studere, samt se viktigheten av å opprettholde kamerat Stalins bidrag til marxismen-leninismen og dermed knytte dette opp til praksis. Her er en liste over gode Stalin tekster: Economic Problems of Socialism in the USSR, Dialectical and Historical Materialism, The dictatorship of the proletariat, The party. 

Kamerat Stalin - den geniale fører

Den 20 desember 1949 var Pravda tykk av lykkeønskninger til kamerat Stalin. Kjære kamerat Stalin fylte 70 år. Som så mange andre skrev flere i partiledelsen (i Leningrad), tre fulle spalter, hvor det blant annet het: “Idag hilsen sovjetfolket og hele den fremskrittsvennlige menneskehet av fullt hjerte sin elskede fører og lærer. Det finnes ikke på hele jorden et menneske som den elsker og akter høyere enn vår kjære kamerat Stalin. Av alle arbeidende mennesker på jorden uttales den store Stalins navn med kjærlighet og håp som symbol på den seirende kommunisme.”

Vi mener disse varme samt gode ord er helt fortjent, i forhold til hvordan kamerat Stalin var. Kamerat Stalin var en sann marxist-leninist.  Han var den ledende arkitekt bak konstrueringen av verdens første sosialistiske stat. Gjennom genial samt fenomenal skapekraft, konstruerte kamerat Stalin planer om hvordan Sovjetunionen skulle industrialiseres og kollektiviseres på kort tid. Sovjetunionen gjorde enorme sprang fremover i første årene under ledelse av kamerat Stalin, samt flere andre sanne marxist-leninister. I senere tid ser vi også at uten denne inustraliseringen ville ikke nazi-imperialismen blitt slått slik den ble.

Berija. Hvorfor opprettholde kamerat Berija ? Vi mener at det er riktig å opprettholde kamerat Berija siden vi opprettholder marxismen-leninismen-maoismen, kamerat Stalin, og proletariatets diktatur. kamerat Berija var svært vktig for sosialiseringen av Sovjetunionen fra 30-tallet frem til 1953. Dette fordi kamerat Berija var blitt utnevnt til øverste leder for NKVD av Stalin (som senere fikk navnet KGB), som gjorde han istand til å renske ut klassefiender samt borgelige elementer i hæren, partiet og folket - slik at sovjetstaten samt proletariatets diktatur skulle fungere på veien til kommunismen. Når kamerat Stalin døde forsøkte Berija å redde sovjetstaten fra den borgelige kontrarevolusjonen, men dette gikk galt - som medførte at Berija fikk falske anklager mot seg, og senere drept av de revisjonistiske kontrarevolusjonære. Kamerat Berija ble henrettet 23. desember 1953.

 Mange lurer på om vi som maoister ikke trur at det blei drept noen under disse første fasene i verdens første sosialistiske stat. Vi mener ikke dette, de var mange som blei drept under denne tiden, men vi må huske at det var klassekrig. Når man skal dømme noe, så må vi se på den historiske fasen. Var drap på klassefiender (eller generelt fiender) nødvendig i denne fasen av verdens første sosialistiske stat, så er det da idealistisk eller utopisk å kritisere dem. Vi føyer oss ikke etter vinden slik som opportunistene, men vi velger å opprettholde kamerat Stalin, som den store marxist-leninist og leder som han var.

Les også: Sanningen som kom bort av Mario Sousa, Another view of Stalin av Ludo Martens  Marxism Versus Liberalism av Stalin, On Applying Physical Pressure to Prisoners av Stalin, On the Draft Constitution of the U.S.S.R av Stalin, The party av Stalin, The Prospects of the Communist Party of Germany and the Question of Bolshevisation av Stalin, On Khrushchov’s Phoney Communism and Its Historical Lessons for the World av Mao Zedong, The National Question av Stalin, Dialectical and Historical Materialism av Stalin, The Dictatorship of the Proletariat av Stalin, The October Revolution and the Tactics of the Russian Communists av Stalin, The Proletarian Revolution and Krushchev’s Revisionism av KKP, Economic Problems of Socialism in the USSR av Stalin, 5. mars 2008 – 55 år siden Stalins død av Tjen Folket.

OPPLØS “RIM”, KNUS “RCP”

Oppløs “RIM” knus revisjonismen! Sett maoisme i kommando!
“Revolutionary Internationalist Movement” (RIM) er nå aktuelle når dem støtter en eventuel krig mot Iran, samt motarbeider folkets krig over hele verden. “RIM” er hovedsaklig ledet av “RCP”(U$A) som er infiltrert av CIA. “RCP” (U$A) og “RIM” støtter Trotskisme kamuflert som Maoisme.

1. De opprettholder Trotsky`s “klasseanalyse” av den første verden. De motsetter seg internasjonal klasseanalyse og konkrete analyser.

2. De avviser selvbestemmelse og nasjonal frigjøring for undertrykte nasjoner. De avviser også den nasjonale frigjøringen av Okkupert Mexico (Aztlán)

3. De har avvist teorien om sosialisme i et land.

4. De har vedtatt Trotskyis verdenssyn, så de har i realiteten opprettet en trotskistisk fjerde internasjonale

Under første verdens lederskap? “RIM” arbeider for å kontrollere og sette bevegelser i den tredje verden og undertrykte nasjoner under seg. De avviser den store proletære kulturrevolusjonen og i stedet opprettholder de liberalisme.

Det er nå allment kjent at “RIM” samt “RCP” følger den revisjonistiske veien. “RIM”’s liberale krypto-Trotskistiske linje svikter alle folk som kjemper mot den aggressive U$A-imperialismen. Og nå har vi hørt også fra “RIM” at proletariatets diktatur er egentlig bare en forbedring av liberalt demokrati. Vi hører kun snakk fra dem om fler-parti-demokrati, ikke kulturrevolusjon. Vi ser utbredt anti-kommunistiske myter om Stalin og Mao som brukes til å forlate teorien om proletariatets diktatur. Vi hører at Jiang Qing og den store proletære kulturrevolusjonen var ensidige. Altså vi hører mye snakk som ikke er i tråd med marxismen-leninismen-maoismen, fra dem.

Situasjonen i Iran har også vist hva “RCP” er fornoe. Når de snakker til støtte for den amerikanske-imperialismen, med å støtte et eventuelt angrep på Iran. “RCP” gikk så langt som å kalle en amerikansk invasjon i Iran, som det samme som kvinnefrigjøring der. “RCP” og deres falske-”kommunistiske” allierte, vurderes å slutte med opprettholde proletariatets lederskap og diktatur, samt opprettholde en linje som er å avvæpne kommunistene i Nepal.

Det er ikke nok å stå på sidelinjen. Ikke la organisasjoner bli et middel for imperialismen! Sett maoisme kommando!

Vi lever og kjemper for marxismen-leninismen-maoismen, som er det høyeste stadie av revolusjonær vitenskap i historien. Maoisme er en revolusjonerende teori og strategi i en tid med imperialisme. Det var Mao som beste lært oss om trusselen om Revisjonisme i partiet, og det var Mao som uten konstruerte den store proletære kulturrevolusjonen (som var det største steget mot kommunisme i historien). Det var det kinesiske kommunistiske parti under Mao’s ledelse som produserte strålende strategi om den reaksjonære første verden fra den revolusjonerende tredje verden. Vi maoister opprettholder Irans rett til selvbestemmelse, inkludert sin nåværende regjeringen, mot alle imperialistisk angrep. Vi motsetter oss alle som vil gripe inn i Irans interne anliggender. Vi støtter også Irans rett til å utvikle kjernefysisk teknologi som de selv vil. Vi står på riktig side av hovedpersonen strid mellom imperialisme og undertrykte nasjoner.

KNUS ALLE CIA-LAKEIER

INGEN KRIG MOT IRAN

KNUS REVISJONISMEN

Dagens unge kinesere veit lite om formann Mao, men hvorfor ?

Aftenposten har for en kort stund siden gjennomført en “spørreundersøkelse” på hva unge kinesere veit/mener om formann Mao. Men hvorfor veit dagens unge kinesere så lite om Mao? Svaret på dette mener vi er svært enkelt. De kinesiske kapitalistene (som skjuler seg under røde flagg) har liten interesse av å opplyse særlig om kamerat formann Mao og hans revolusjonære ideer. Vis maoismen ville ha fått fotfeste i dagens kapitalistiske Kina så ville dete ha truet dagens makthavere i Beijing.

Vidre i artikkelen bruker aftenposten også mange linjer på å kritisere den store proletære kulturrevolusjonen (I vanlig borgelig stil).  Kulturrevolusjonen var et middel for å sette klassekampen på dagsorden igjen, samt redde proletariatets diktatur fra å bli ledet av ny-borgerskapet, slik som i sovjetunionen etter kamerat stalins død i 1953. Uten kulturrevolusjonen ville sannsynligvis ny-borgerskapet gjort kontrarevolusjon, slik man så etter formann maos død i 1976. Det var også en massiv mobilisering av folk (først og fremt ungdom), for å kritisere og knuse borgelige elementer i parti, samt stat. Når kulturrevolusjonen var uunngåelig og nødvendige under slike omstendigheter, så er det da idealistisk eller utopisk å kritisere den.

Les også Tjen Folkets tekst om denne saken, her.